Barn er bare en kopi av foreldre.

Livet er ikke for feiginger.  

Nei livet er virkelig ikke for feiginger, alle gr igjennom s mye lpet av livet og noen klarer det men ikke alle. Jeg har kommet ganske langt, for 2,5 r siden prvde jeg ta mitt eget liv fordi jeg var lei av leve det livet jeg hadde ftt tildelt av hvem n enn som styrer og skapte mennesker. Jeg var s lei, skulle nske jeg var andre hele tiden, men du er bra nok som du er. Uansett hvor mye du sliter s vil du alltid vre bra nok selv om du ikke ser det selv. 

Helvete for min del startet p barneskolen hvor folk begynte mobbe meg, og sa jeg var stygg og feit det gikk inn p meg, og jeg lot det g inn p meg fordi jeg visste jo ikke bedre. Men det som er sykt tenke p er at det er s mange p barneskolen n fortiden som nsker d.

Hvorfor tenker ikke foreldre over hvordan de oppdrar barna sine?

Barn gjr det de lrer hjemme, foreldre eller foresatte kan ikke gi skolen et ansvar i og oppdra barna sine. Fordi det er ikke snn det funker, til og med i barnehage s mener foreldre eller foresatte at det er de ansatte som skal oppdra barna, greit vi skal bidra men det er ikke vi som har hovedoppdraget nr det kommer til oppdragelse. Jeg kjenner jeg blir s sint nr jeg hrer det, p foreldremter s er det alltid "hvorfor barnet mitt, mitt mitt mitt" igjen IKKE vrt ansvar, vi har ansvar for barnet nr de er i barnehagen, om de gjr noe feil fr de hre det. Men da nytter det ikke at dere godtar det nr dere er hjemme fordi da er det vi gjr ubrukelig. 

Etter barneskolen s fortsatte det p ungdomskolen, hvor jeg da gikk p skole med de fleste jeg gikk i klasse med p barneskolen. Jeg ble mobbet fordi jeg var strre enn de andre, de andre var s fin og flott de hadde de flotte kroppene s kommer jeg da store jenta.. som ikke flte seg verdsatt flte meg verdils. Men nr jeg gikk i 9.klasse orket jeg nesten ikke mer, jeg var lei begynte og skulte skolen snn smtt jeg ble sltt p skolen, jeg ble pirket p alt jeg gjorde ble sett som om jeg alltid var "hydepunktet" p en negativ mte. 

Jeg husker siste skoledag i 9.klasse jeg sto og snakket med to av bestevenninnene mine og skulle lne bort den ene pennen min fordi vi skulle skrive et eller annet p noen lapper. Ogs kom det en i klassen min bort til meg og slo meg kjempe hardt i armen, jeg husker jeg ble s sur jeg kastet pennen jeg hadde i hnden i gulvet, og lp inn p toalettet satt meg med der og grt. For det frste hvorfor sl en person som ikke har gjort deg noe? Hvorfor i det hele tatt gjre noen vondt snakk med meg om hva jeg plager deg med om det er noe jeg plager deg med? Jeg husker de to bestevenninnene mine spurte om det gikk bra, og jeg ville frst ikke snakke med noen, ville bare vre alene s de gikk og hentet rdgiver p skolen. Rdgiveren kom opp og begynte snakke med meg gjennom dren, fr hun spurte om hun kunne f snakke med meg uten om en dr mellom oss. s jeg lukket opp dren og snakket med henne og fortalte hun hva som skjedde. Hun snakket med vedkommende som gjorde det. Han endte opp med og si unnskyld, det var ogs siste skole dag s snakk om en fin start p sommerferien. 

Noen ganger er bare UNNSKYLD et meningslst ord, fordi du bruker det for mye. 

ret etter alts 10.klasse s begynte han igjen, som om han hadde glemt alt og begynte p nytt. Vi skulle p skoletur husker jeg, skulle g ski opp til en plass hvor vi skulle telte og ha en hyggelig avslutningstur. Vel det eneste jeg husker var at noen slo meg i hode med en metallspade. Hyggelig skoletur, jeg sa til lreren at jeg ikke flte meg bare, de sendte meg hjem, uten vite HVORFOR de sendte meg hjem. Etter det s var jeg nesten ikke p skolen, tre mneder uten skole. Jeg hadde da begynt med selvskading, og jeg prvde ta livet mitt hjemme. Jeg isolerte meg jeg fjernet meg fra familien min, lste meg inne p rommet orket ingen ting, sluttet spise sluttet og ta vare p meg selv. Jeg husker nr jeg kom tilbake p skolen at de to bestevenninnene jeg hadde ikke var venninner lengere, de snakket ikke til meg lengere de s ikke p meg engang. En i klassen opprettet en blogg om meg, hvor vedkommende sa hvor teit jeg var som prvde ta livet mitt. Vel det er alltid grunner og klassen fikk aldri vite hvorfor. Ingen visste hvorfor, n hadde jeg ingen venner, jeg var vennels og var stort sett alene. Jeg satt alltid p toalettet og spiste lunsjen min, lrerne la ikke merke til noen ting. 

Ble s syk at jeg ogs begynte kaste opp all mat jeg spiste, jeg flte meg ikke bra nok, var aldri bra nok og jeg kom aldri til bli bra nok. Jeg var verdils husker jeg. jeg ble sltt jeg ble plaget alt bare fortsatte. Hvert r har 10.klasse juleforestilling som avslutning jeg husker jeg sto med de s kalte "vennene" mine, de var ikke det og det fikk jeg vite den kvelden. En av de jeg sto med som jeg trodde var en venn av meg begynte kvele meg, jeg falt p gulvet og ble liggende der og fikk nesten ikke puste, jeg famlet ut av det yeblikket. L p gulvet litt fr jeg kom til meg selv, ingen s det blant over 100 personer s ingen hva som skjedde, eller ville de bare ikke se det. Fordi jeg ikke var verdt det? sluttet en stund p skolen igjen, jobbet hjemme med oppgaver og kom kun tilbake p skolen p grunn av eksamensforberedelser. 

Frste videregende, kom jeg i en helt ny klasse kjente ingen, og det var deilig med en ny start. men for min del var allerede skaden gjort, jeg satt til og med i timen og selvskada meg i skjul hvor ingen s hva som skjedde rett foran ynene p dem. En dag ble det bare s ille jeg gikk inn p toalettet og prvde ta overdose, jeg l p toalettet en god stund, fr en venninne jeg hadde p skolen sendte meg melding og spurte hvordan det gikk med meg og jeg da sa jeg hva jeg hadde gjort, hun fant en miljarbeider p skolen som da kjrte meg hjem hvor jeg mtte p en ganske s sur mamma. Da ble planene satt i gang hvor jeg flyttet, flyttet fra den byen jeg er oppvokst og tvers over landet.

Hvor jeg s startet et nytt kapittel i livet mitt.  

Men jeg har et sprsml fordi det er nok helt sikkert en hel del med foreldre kanskje kommer over dette innlegget og da vil jeg bare formidle noe til dere. 

Tenk over hvordan dere er med barna deres i nrheten, hvordan ville du opplevd dette om det var ditt barn som hadde gtt gjennom dette, nr dette ikke er halvparten engang? 

Liker ikke du homofile, vel du viser barnet ditt at man skal hate p homofile, du viser at man ikke skal ha respekt for homofile mennesker.

De som er homofile, ER MINST LIKE NORMAL SOM DET DU ER. 

3 kommentarer

Den som kunne svare deg p det. Jeg vet ikke, prv finne litt glede i hverdagen. Gjre noe som er bra for deg

deveny: jeg har ftt orden p livet mitt, dette er snakk om fortid. Ftt endret p livet mitt for 2,5 r siden! Men takk for et godt rd!

Skriv en ny kommentar